Aleksi Wildhagen
Innstilt og oppspilt, samlingsforvaltning
03. - 25. mai 2025
Åpning 03.mai kl. 14.00
 
Premisset for denne utstillingen ble forseglet, da jeg 10. april, hentet arbeider lagret i en container som har stått lukket og låst på Hvittingfoss i åtte år. Et grovt utvalg av alt dette, samt nyere arbeider fra atelieret, altfor mye selvfølgelig, kjøres til Mysen og utstillingen komponeres i løpet av monteringsuken. Ideelt fungerer utstillingen både helhetlig som maleriinstallasjon, samtidig som arbeidene kan oppdages separat og stykkevis. 

Haptisk midtkarriere 
Dette er ikke en retrospektiv. Det er heller ikke en midtkarriereutstilling, som uansett er et utrolig latterlig begrep, helt på linje med haptisk. Sistnevnte skal liksom forklare at en (kunst)gjenstands egenskap oppleves sterkere ved berøring enn ved synssansene, men forblir i enhver kunsttekstsammenheng tåkeleggende. Ikke bare er ordet jålete og liksomklokt. Det er faktisk fristende å påstå at skribenter som skriver haptisk, har for vane å bruke kunsten som springbrett for intellektuell onani og posisjonering i miljøet, på bekostning av emosjonell respons og tilstedeværelse reflektert i tekstene.
Ved å henvise noen til en ¨midtkarriere¨, nagles kunstneren til korset i en ovenfra og ned-holdning, der den skriftlærde gjør seg til herre over kunsten og plasserer kunstneren i bås. For mellom linjene påberoper skribenten seg overblikk over kunstnerens karrierefremtid i tillegg til fortid og nåtid. Selv om man gjerne påstår at noen er halvveis i livet, basert på alder, vet vi samtidig at fremtiden er uviss. ¨Midtkarriere¨ har derimot en stupid aura av objektiv fakta. Det er da komplett umulig, for ikke å si irrelevant, hvor i karrieren kunstneren befinner seg, all den tid karrierer går opp og ned, hit og dit, tar pauser, forsvinner og gjenoppstår, kunstnerkarrierer er ulineære (kunst(nerne) beveges i en egen tids(u)logikk). Og hva med etterlivet, det hinsidige, når slutter karrieren liksom? Skal vi bare forstå ¨midtkarriere¨ som tiden det har tatt versus tiden det er igjen, ... hallo... hallo, noen hjemme, er vi på sportsrevy eller fesjå? 
Sann mine ord, når slike ord benyttes (som de ofte blir uten problematisering) gjør skribenten seg medskyldig i åndelig horeri for kapitalen. Og det er vel ingen tjent med i det lange løp, enten vi her snakker om kulturell, intellektuell eller pengemessig kapital.
Nok om det, vi kan jo bare le litt overbærende av dem, disse søte men snusfornuftige ¨tenkerne¨. Vel, tilbake til maleriet og utstillingen: Velkommen og værsågod skulle jeg si!  

Aleksi Wildhagen Oslo 24/4/2025  

Bio: 
Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en norsk-finsk maler med en forkjærlighet til det kompliserende bildet med estetisk egenkraft. I motsetning til mye maleri som forventes å skulle være friksjonsløst, på linje med spa-opphold i hverdagen, mener, og har Wildhagen alltid ment, at kunsten bør etterstrebe skjønnhet, ja, men ikke uten motstand. Bilder er språk det tar tid å sette seg inn i. Maleriet er utømmelig, og et godt bilde fortsetter å skape undring, begeistring og gjerne hodebry. 
 
Aleksi Wildhagen har vekslet mellom å male abstrakt og figurativt fra barndommen av. Etter ni års fagutdannelse gikk han ut fra kunstakademiene i Trondheim og Helsinki i 2004 med en mastergrad, og har malt siden. En viktig dreining i kunstnerskapet oppstod i 2011 da han begynte å jobbe utendørs med tegning og maling i by og bygd. Denne praksisen ble senere utviklet til kunstnergruppen -& Co., først med Patrik Entian og siden supplert med Jens Hamran. Etter 2014 er praksisen hans delt mellom atelierarbeid alene, og friluftsmaleri med -& Co. Wildhagen har publisert cirka hundre kunstanmeldelser i Morgenbladet, og har stilt ut ved en rekke større og mindre kunstinstitusjoner i inn- og utland. ​

Kunstnere har i århundrer vært opptatt av landskapet, og gitt uttrykk for hvordan det oppleves og hvordan det har forandret seg gjennom tiden. Og særlig i maleriet har landskapsstudiet vært viktig for en malerisk utvikling  og nye kunstneriske muligheter slik Cezannes landskapsbilder ble vesentlige i utvikling av det abstrakte maleriet.

Samtidig er landskapet hele tiden brukt som et selvportrett, en avbildning av kunstnerens egne følelser. Fra det stille, melankolske til det stormfulle dramatiske. Fra det nære landskapet som man kjenner som«sitt», til det ukjente, med opplevelser av den ville naturen som er større enn oss selv.
Og landskapet har forandret seg gjennom tiden, det har et annet utseende og uttrykk i dag enn tidligere. Derfor er det fremdeles interessant og aktuelt å studere og avbilde det. For tiden hvor landskapet bare representerte det evige og uforanderlige er over. I dag er det truet av klimakrise, utbygging og avskoging, og der vi tidligere følte en trygghet i den store naturen, kan vi nå føle skam fordi vi ødelegger den.
​
Denne utstillingen viser forskjellige kunstneriske blikk på det landskapet vi har rundt oss i dag. Fra nitide studier, via drømmende uttrykk, til bilder hvor landskapet blir en metafor for de sterkeste følelser. Og den kan også vise oss hvor forskjelllig kunstnere opplever dette landskapet, selv om det rent objektivt er det samme for alle betraktere.

Steinaktige masker. Votivgaver. Eroderte fossiler. En tegning av det skjøre kalsiumet til et østersskall, de eldgamle lagene dyttet ut av de nye. Disse motivene tilhører Sindre Hustveits bildearkiv, hvorfra hans kunstverk oppstår. Hans interesse for materialer er tydelig ut ifra bildene han samler: artefakter fra svunne tider og sporene etter deres transformasjon over tid. Til sin separatutstilling, Slumbering Stones, hos Indre Østfold Kunstforening, bruker Hustveit det visuelle språket fra arkeologi for å skape objekter fra en fossilisert nåtid.
Utstillingen består av frittstående skulpturer, batikkmalerier og relieffer. Verkene er produsert gjennom prosesser som holder kunstneren på avstand. Batikkmaleriene får sine jordaktige farger ved å farge lerretsduken i en kjele, én farge om gangen. På denne måten er det en blind prosess, der Hustveit stoler på sin kunnskap om hvordan materialet kan manipuleres. Skulpturene består av stålmontre med forsteinede kroppslige former. Disse er støpt i betong og malt, ikke med pigment, men ved å integrere oker, verona-grønn, skjell og andre steiner i betongens overflate under støpeprosessen. Relieffmaleriene, som er mer åpenbart narrative med sine skildringer av underlige og instinktive figurer, formes delvis av sårbarheten i deres materielle egenskaper. De er født med patina, og falmet på steder der malingen ikke festet seg helt til gipsavstøpningene, noe som gir inntrykk av værbitt malt marmor.
I mange av Hustveits verk er det en spenning mellom tilsynekomsten av oppløsning og vekst. Som det langsomme livet til ruren på en hval, som vokser med sin steinete kropp, samtidig som den påfører vertens hud arr. Eller som stalaktitten i en kalksteinsgrotte, dens søyle er bygd av det samme dryppende vannet som eroderer grottens vegger. Materialene er alltid på vei et sted, av grunner som like godt kan forklares av alkymi som entropi.
Studiet av arkeologiske artefakter er en måte å måle hvilke av våre menneskelige erfaringer som har vært konstante og hva som har endret seg over tid. Hustveit oppfinner enten en fortid eller forestiller seg fremtiden som disse objektene tilhører. Uansett bekrefter verkene at livet ikke er statisk. Det er for mye potensial til å være og til å bli noe annet og til å ta slutt. Som med arkeologiske objekter, forteller ikke Hustveits kunstverk en konkret historie; de gir kun ledetråder som må leses og tolkes.
Gabrielle Paré, oktober 2024


Sindre Hustveit (f. 1989. Bærum) bor og jobber i Oslo, og har sin utdannelse fra Trondheim Kunstakademi. Han har stilt ut ved blant annet Palass i Kristiansand, Galleri 21 i Malmö, KÖSK og VAN ETTEN i Oslo, og deltatt på Østlandsutstillingen, Trøndelagsutstillingen, og Høstutstillingen.
Utstillingen er støttet av Kulturrådet, og Østfold fylkeskommune

Utstillingshøsten i Indre Østfold Kunstforening åpner med en monumental og frodig utstilling av Marianne Blankenberg. Hun stiller ut store, rå skogslandskap sammen med små intense blomsterportretter og menneskelignende skulpturer. Store kontraster, men en uttrykksfull helhet av forfall, liv, død og historie. I skogsbildene reflekteres himmelen i tjernet, som et håp i forfallet i den døende, mørke skogen. De små blomsterbildene gir også liv, men samtidig assosiasjoner til «Fleurs du mal», ondskapens blomster. Og som en kontrast til denne maleriske og organiske naturen, fremstår skulpturene mer som stivnede, stiliserte skikkelser. De er utformet av glassgjenstander og leire og henter motivene fra vår kulturhistorie, med religiøse, mytologiske og historiske kvinneskikkelser. Marianne Blankenberg har en lang karriere bak seg med en rik utstillingsaktivitet i de forskjelligste teknikker; maleri, tegning, foto, skulptur og installasjoner. Gjennom det hele går som en rød tråd interessen for det intuitive og underbevisste som har resultert i uttrykksfulle og personlige arbeider.
​
Det blir gitt ut en katalog til utstillingen med tekst av Ingvild Hammervoll.

Siden foto fikk en økt aktualitet og oppmerksomhet på 1990-tallet, har Jenny Rydhagen vært sentral på den norske kunstscenen. Hun ble kjent gjennom serier av fotografier hvor hun ofte arbeidet med enkle motiver og utsnitt av interiører og landskap. Men kanskje som en reaksjon på den digitale billedflommen som ikke minst smarttelefonen har ført til, har hun i de siste årene arbeidet med en mer undersøkende og ekspirementerende tilnærming til hva et fotografi kan være. Hun arbeider analogt med film og hennes fotografier nærmer seg på mange måter tegning og maleri. Interessant nok var det også dette hun begynte med den gang hun gikk på kunstakademiet. I utstillingen «Strange days» viser hun et utvalg av nyere og eldre fotobaserte arbeider som tar utgangspunkt i hverdagslige tekstiler som motiv i en utforskning av det fotografiske mediets muligheter til utfordre vår persepsjon. Gjennom ulike fotografiske manipulasjoner som multieksponeringer, klipping i negativ og collager som skaper visuelle forstyrrelser og friksjoner for persepsjonen vår, ønsker Rydhagen med dissearbeidene å utforske et fotografisk språk som ligger i gråsonen mellom det representerende og abstrakte, som tilslører mer enn det avslører. Hun er interessert i å tøye og bøye i fotografiets relasjon til virkeligheten slik at det nesten mister forbindelsen til motivet som opprinnelig er observert med kameraet. Men samtidig som Rydhagen er opptatt av å abstrahere motivet ønsker hun at bildene beholder en rest av noe gjenkjennelig og konkret. Fascinasjonen for tekstiler som motiv for utforskning av det fotografiske mediet har en lang historiehelt tilbake til en av de første pionerenes arbeider; William Henry Fox Talbots fotogrammer av transparente stoffbiter. Fotografiets paradoks i å være et lite taktilt medie og samtidig ha en evne til å framstille et objekt eller en overflate nesten mer taktilt enn det kan oppleves i virkeligheten, er også noe som undersøkes her. Samtidig, ved å klippe i det fotografiske materialet understrekes fotografiets doble identitet som både et vindu til verden og et fysisk objekt i seg selv. I noen av bildene arbeider Rydhagen med å skape fiktive mønstre med former som kan minne om de som blir brukt i tradisjonelle lappetepper, der ulike eksponeringer eller utklipte negativ lagvis lager en illusjon av et mønster. Her trekkes det linjer mellom lappeteppenes bruk av stoffrester og bruken av fragmenter av fotografert virkelighet.

Hans-Georg Kohler Klostergeist

Kohler oppsummerer i denne utstillingen et 40 år langt kunstnerskap, og viser flere sentrale verk fra perioden. Han har hele tiden vært trofast mot sitt lett gjenkjennelige og dypt originale uttrykk hvor figurene lever som avatarer i en tid hvor alt vi kjenner som sivilisasjon er borte. Her utforsker han menneskets eksistensielle forhold i fargesterke og uttrykksfulle malerier hvor trusselen om vold og ufred aldri er langt borte. Så man kan dessverre si at dette er en svært aktuell utstilling som viser hvordan vi i vår tid kan oppleve hele vår eksistens
som truet.

Kohler sier i et manifest:
Klostergeist, som direkte oversatt betyr kloster-ånd på norsk reflekterer det immaterielle/filosofiske aspektet ved menneskelivet. Vi vet alle at vi skal dø, spørsmålet blir da hva vi vil bruke de få årene vi har fått til rådighet her på jorden til, i dette uendelige universet. Skal vi benytte tiden til å få større innsikt i oss selv som menneske/dyr og til omverden/naturen eller skal vi bruke den til å skaffe oss mest mulig materiell rikdom og makt? I en verden full av krig er det også betimelig å spørre seg om stadig flere våpen og stadig mer avanserte våpenteknologiske nyvinninger egentlig vil føre til mere fred mellom parter som er i konflikt. Stormaktene prøvde å innføre demokratiet i Afghanistan, det slo feil.
Etter 20 år med militær maktutøvelse gav stormakts-demokratiene opp og trakk seg tilbake. Situasjonen i Afghanistan har ikke blitt bedre, heller verre. Våpenbruken i de nylig pågående krigene har resultert i flere hundre tusen drepte mennesker, titusenvis av lemlestede, skadde og traumatiserte barn, kvinner, menn og familier. Våpenindustriens voldsomme produksjon de siste hundre år har ikke ført til mere fred, tvert imot. Verden trenger mindre våpen, ikke mer!
​
Vi burde satse på å oppnå en større åndelig innsikt i vårt eget menneskesinn og arbeide for forståelse og -ikkevold- mellom ulike folkeslag og kulturer.
Stopp all våpenproduksjon!

Britt Juul (f.1964) har vært en sentral kunstner i en årrekke med utstillinger og
utsmykninger i store deler av landet. Først og fremst gjennom maleri, men også med tegning, grafikk og collage, har hun blitt kjent for sine abstrakte, fargesterke
komposisjoner. Direkte og uttrykksfull malt uten centimetermål og teoretiske beregninger, og med formater fra de flere meter store til de små, intime.

​På denne utstillingen vil hun vise denne siden av sitt kunstnerskap, men i stor grad også en mer ukjent figurativ side. Hun viser landskaper fra Indre Østfold hvor hun nå har bodd i 15 år. Et landskap som hele tiden har inspirert og påvirket henne, og som hun nå konkretiserer. Dette sammen med motiver fra hagen, elven og trærne rundt atelieret. Men mest overraskende er det at hun i 30 år også har arbeidet med selvportrett, og et stort antall av disse vil også vises på utstillingen. Hun sier selv at det har vært viktig for henne arbeide med dette i perioder hvor hun har gått tom for nye tematikker: «Da har det vært givende å nærme seg virkeligheten med et speil på staffeliet og små lerreter. Ikke alltid med like heldig resultat, men det har vært så viktig i perioder å ha noe konkret å forholde seg til.
Jeg kommer til å vise portretter fra alle de 30 årene, også de som er feilslåtte. De er allikevel en viktig del av erfaringen jeg har gjort gjennom disse studiene.»

Hedvig Lien Rytter har fått mye velfortjent oppmerksomhet for sine tegninger som greier å kombinere en var følsomhet med en presis og observerende virkelighetsbeskrivelse. I denne nye utstillingen tematiserer naturen som indre rom og sanselig opplevelse, og knytter en tråd mellom barndommens lek og voksenlivets lengsel og virkelighet.

Rytter sier selv:
I tegningene jobber jeg med iscenesettelser av natur og menneskeskapte konstruksjoner, og beveger meg mellom nære og detaljerte, og mer diffuse, antydende beskrivelser. Jeg ønsker å beskrive et indre landskap via det ytre. Tegningene baserer seg på foto og naturstudier, og i de siste tegningene har jeg tatt utgangspunkt i bilder fra min egen barndom og barna i vår familie i dag. Jeg er på jakt etter å visualisere en måte å oppleve verden på, slik et sensitivt barn opplever den. Jeg er opptatt av det hjemlige, familien og barndom. I denne tematikken ligger det en dualitet mellom kjent, trygt og utrygt, ensomhet og felleskap, et samfunn i miniatyr. I motivkretsen av skogsmotiver, trehytter bygget av restmaterialer og materialhauger fra rivningstomter finnes spor av det hjemlige, i en oppløst form, som i drømmene våre der elementer av kjente ting dukker opp i helt andre sammenhenger.

Temaet natur er ikke til å komme forbi i mitt arbeide, og det tar stadig større plass, også fordi natur og-miljøkrisen vi står i er umulig å ikke ta inn over seg som en eksistensiell krise. Det etymologiske opphavet til ordet Økologi er kunnskap om hjemmet (av gresk; oikos-hushold, hjem, og logos-lærdom). Jeg ble begeistret da jeg så denne sammenhengen med min interesse for det hjemlige.
Tegning har vært en del av livet mitt som en nødvendighet siden jeg var barn. Som voksen er fremdeles tegningen et rom for meg å være i. Et sted å være, som hjelper meg å filtrere den ytre verden gjennom den indre.

Tittelen Tjuefire sju peker mot det overordnede temaet hverdag, det som foregår hele tiden, det du ikke kan slippe unna, men som også er det som gjør livet verdt å leve. Det handler om å akseptere seg selv, sine egne tanker og følelser som er med deg tjuefire timer, sju dager i uken, hele livet. Det er et tema som handler om det kjedelige og repetitive, men også om forelskelse, erotikk og livets mange muligheter.

Det er to serier med malerier, begge i gouache:
Maleriene i serien Hver dag forestiller fortettede og estetiserte uttrykk for hverdagslige tanker og følelser. Midt i denne hverdagen oppstår det også noe fantastisk, en poesi. Kunstneren har tatt utgangspunkt i border og mønstre hun har funnet i arkitektur, tekstil og kart, og føyd dette sammen med lette bilder og temaer som sommerfugler, blomster, et seil, en tennisspiller, en kvinnekropp, en hage eller en trapp. 
Stevnemøte er en serie blomstermalerier. Blomster, eller stilleben, er et av de enkleste og mest kompliserte motivene i kunsthistorien, dryppende fullt med konnotasjoner og klisjeer. Akkurat som et stevnemøte, med sitt håp om kjærlighet, og et relasjonsbrudd, med påfølgende sorg. Jansen har gått inn i disse klisjeene og utforsket det mulighetsrommet som fortsatt finnes der.
Det er også en serie med keramiske objekter. Serien kalles Ingeting, er i «håndholdt størrelse» og forestiller hverdagslige og private ting som er åpne for ulike tolkninger: En tennisball kan være kun en tennisball, eller den kan være et estetisk objekt, et minne eller en følelse. Det samme gjelder en malingtube, en filmeske eller en smartklokke. Den kan minne deg om noe eller noen. Disse tingene kan være helt tomme – som tittelens ingenting – eller de kan være fylt av mening, som en talisman. 
På samme måte som gouachene i serien Hver dag er keramikkobjektene uttrykk for en blanding av fotografisk og håndverksmessig sensibilitet. Dette skaper et litt naivt uttrykk som kan inspirere publikum til å se de mange betydningslagene i sine egne hverdagsliv.

​Apis Mellifrea er en honningbie, og dette er hovedtemaet i denne utstillingen. De siste årene er det skrevet mye om dette etter at det i en årrekke har vært ropt varsku om omfattende død blant bier. Som kjent vil mye av verdens produksjon av frukt og grønt og deler av økosystemet falle sammen uten biene.

Skybak hadde også tekst som utgangspunkt for utstillingen. Hennes mann er birøkter, og hun skrev dikt om bier etter å ha fulgt bienes liv gjennom et år. Så begynte hun å tegne dem, og hun sier selv:» Da oppdaget jeg at det var større likheter enn jeg trodde mht. gjenkjenning av meg selv og andre dyrekropper. De små nyansene i uttrykket. Den lille vinkelen på hodet, den krumme ryggen.» Andre tegninger viser slitne, syke og døde bier, og Skybak sier at en nærværende personlig sorg også bor i disse arbeidene.

En ny bok, Apis Mellifrea, vil også lanseres under utstillingen. Den består
av tekster og de fleste av tegningene som stilles ut.