 Aleksi Wildhagen Innstilt og oppspilt, samlingsforvaltning 03. - 25. mai 2025 Åpning 03.mai kl. 14.00 Premisset for denne utstillingen ble forseglet, da jeg 10. april, hentet arbeider lagret i en container som har stått lukket og låst på Hvittingfoss i åtte år. Et grovt utvalg av alt dette, samt nyere arbeider fra atelieret, altfor mye selvfølgelig, kjøres til Mysen og utstillingen komponeres i løpet av monteringsuken. Ideelt fungerer utstillingen både helhetlig som maleriinstallasjon, samtidig som arbeidene kan oppdages separat og stykkevis. Haptisk midtkarriere Dette er ikke en retrospektiv. Det er heller ikke en midtkarriereutstilling, som uansett er et utrolig latterlig begrep, helt på linje med haptisk. Sistnevnte skal liksom forklare at en (kunst)gjenstands egenskap oppleves sterkere ved berøring enn ved synssansene, men forblir i enhver kunsttekstsammenheng tåkeleggende. Ikke bare er ordet jålete og liksomklokt. Det er faktisk fristende å påstå at skribenter som skriver haptisk, har for vane å bruke kunsten som springbrett for intellektuell onani og posisjonering i miljøet, på bekostning av emosjonell respons og tilstedeværelse reflektert i tekstene. Ved å henvise noen til en ¨midtkarriere¨, nagles kunstneren til korset i en ovenfra og ned-holdning, der den skriftlærde gjør seg til herre over kunsten og plasserer kunstneren i bås. For mellom linjene påberoper skribenten seg overblikk over kunstnerens karrierefremtid i tillegg til fortid og nåtid. Selv om man gjerne påstår at noen er halvveis i livet, basert på alder, vet vi samtidig at fremtiden er uviss. ¨Midtkarriere¨ har derimot en stupid aura av objektiv fakta. Det er da komplett umulig, for ikke å si irrelevant, hvor i karrieren kunstneren befinner seg, all den tid karrierer går opp og ned, hit og dit, tar pauser, forsvinner og gjenoppstår, kunstnerkarrierer er ulineære (kunst(nerne) beveges i en egen tids(u)logikk). Og hva med etterlivet, det hinsidige, når slutter karrieren liksom? Skal vi bare forstå ¨midtkarriere¨ som tiden det har tatt versus tiden det er igjen, ... hallo... hallo, noen hjemme, er vi på sportsrevy eller fesjå? Sann mine ord, når slike ord benyttes (som de ofte blir uten problematisering) gjør skribenten seg medskyldig i åndelig horeri for kapitalen. Og det er vel ingen tjent med i det lange løp, enten vi her snakker om kulturell, intellektuell eller pengemessig kapital. Nok om det, vi kan jo bare le litt overbærende av dem, disse søte men snusfornuftige ¨tenkerne¨. Vel, tilbake til maleriet og utstillingen: Velkommen og værsågod skulle jeg si! Aleksi Wildhagen Oslo 24/4/2025 Bio: Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en norsk-finsk maler med en forkjærlighet til det kompliserende bildet med estetisk egenkraft. I motsetning til mye maleri som forventes å skulle være friksjonsløst, på linje med spa-opphold i hverdagen, mener, og har Wildhagen alltid ment, at kunsten bør etterstrebe skjønnhet, ja, men ikke uten motstand. Bilder er språk det tar tid å sette seg inn i. Maleriet er utømmelig, og et godt bilde fortsetter å skape undring, begeistring og gjerne hodebry. Aleksi Wildhagen har vekslet mellom å male abstrakt og figurativt fra barndommen av. Etter ni års fagutdannelse gikk han ut fra kunstakademiene i Trondheim og Helsinki i 2004 med en mastergrad, og har malt siden. En viktig dreining i kunstnerskapet oppstod i 2011 da han begynte å jobbe utendørs med tegning og maling i by og bygd. Denne praksisen ble senere utviklet til kunstnergruppen -& Co., først med Patrik Entian og siden supplert med Jens Hamran. Etter 2014 er praksisen hans delt mellom atelierarbeid alene, og friluftsmaleri med -& Co. Wildhagen har publisert cirka hundre kunstanmeldelser i Morgenbladet, og har stilt ut ved en rekke større og mindre kunstinstitusjoner i inn- og utland.
0 Comments
Leave a Reply. |
Archives
May 2025
Categories |
RSS Feed